Bindingsavtaler har vært vanlig siden tidenes morgen i mobilbransjen. Frem til nå har slike avtaler ofte oppstått fordi kunden har fått en økonomisk fordel i form av f.eks. subsidiering ved kjøp av mobiltelefon. I privatmarkedet har myndighetene regulert denne praksisen så godt de kan. I bedriftsmarkedet er det “lovløse” tilstander basert på prinsippet om avtalefrihet mellom profesjonelle parter.
Mobil til 1,- er borte
Forretningsmodellen med subsidierte mobiler til 1,- er gjennom de siste årene blitt presset ut av markedet fra flere hold. Først og fremst er mobilene kundene ønsker blitt mye dyrere. For å underbygge det var den mest solgte mobilen hos Telenor i januar Apple iPhone 12 Pro som koster 12 990,-. Når det gjelder abonnement har innholdet, og dermed kostnaden, blitt presset oppover og prisen nedover. Mobil til 1,- lar seg rett og slett ikke regne hjem lenger.
For å svare på endringene i markedet har flere operatører blant annet lansert rentefri delbetaling og konsepter som Swap, Svitsj og Mobilbytte hvor kunden leaser mobilen i kombinasjon med andre tjenester. For å knytte kundene tettere til seg har flere operatører også sett mot bedriftsmarkedet og kopiert konseptet med rabattavtaler. Kundene får da rabatt på abonnementet mot at de binder seg til operatøren i typisk 12 måneder.
Kreative bruddgebyr
Men når det gjelder rabattavtaler har operatørene også tatt med seg kreativiteten fra bedriftsmarkedet inn i privatmarkedet. For der kunden tidligere fikk en fordel upfront i form av en subsidiert mobil, er fordelen nå en fremtidig rabatt.
Og her kommer kreativiteten frem. Det er nemlig mange ulike varianter av vilkår der ute, og avhengig av hvilken operatør det gjelder må kundene enten
- betale bruddgebyr tilsvarende rabatten for de resterende månedene
- betale et adm.gebyr i tillegg til bruddgebyr tilsvarende rabatten for de resterende månedene
- betale abonnementsavgiften for de resterende månedene
Men det verste eksempelet finner man i vilkårene til flere av operatørene. Der fremgår det nemlig at operatørene har «rett til å fakturere for gjenstående månedsavgift, samt en avgift for avtalebrudd”. Hva denne “avgiften for avtalebrudd” utgjør i kroner og øre har ikke jeg lykkes å få svar på hos noen av operatørene. Men ettersom det dyreste abonnementet til den ene operatøren koster 599,-/mnd vil et avtalebrudd etter 2 måneder på en 12 måneders bindingsavtale potensielt koste 5 990,- pluss avgiften for avtalebrudd.
Om dette er blitt gjennomført i praksis eller kun er en teoretisk bestemmelse er ikke vesentlig all den tid bestemmelsen inngår i de generelle vilkårene som gjelder for både nye og eksisterende kunder. Den kan dermed håndheves når operatøren måtte ønske det.
Å kreve at en kunde som får en rabatt, la oss si 50 kroner per måned, må betale flere tusen for å komme seg ut av bindingsavtalen er jo hinsides all fornuft. Ja, det kan sågar være brudd på markedsføringslovens § 22 om urimelige avtalevilkår.
Jeg forstår at man ønsker å beholde kunder man har jobbet hardt for å skaffe. Jeg mener derimot at den beste innlåsningsmekanismen er å tilby fantastiske produkter som leveres med fremragende service og til gode priser. Enklere sagt enn gjort selvfølgelig, men det er flere som satser på nettopp dette i arbeidet med å beholde kundene sine. For det skal være sagt; det er ikke alle operatører som har begynt med rabattavtaler og vilkår med urimelige bruddgebyr.
Urimelige vilkår må opphøre
Det er forståelig at man vil ha et ris bak speilet i tilfelle en kunde bryter en avtale med binding. Men straffen må stå i stil med forbrytelsen. Etter mitt syn er det urimelig at kunder skal betale for noe de ikke har mottatt. I beste fall burde man ved brudd på rabattavtale kunne kreve at kunden tilbakebetaler rabatten kunden faktisk har fått, ikke kreve betaling for rabatt eller abonnement kunden ikke har fått. Kanskje ikke en optimal løsning dette heller, men straff er sjelden optimalt.
Jeg mener uansett at kompensasjonen (les; bruddgebyr og eventuelt andre gebyr) som kunden må betale ved avtalebrudd ikke skal være større enn fordelen kunden har mottatt. Dette er også, slik jeg forstår det, i henhold til Forbrukertilsynets veiledning om avtalevilkår ved salg av internettilgang. Denne veiledningen gjelder riktignok ikke salg av mobilabonnement, men likhetene mellom tjenestene er for mange til at dette ikke burde være tilfelle.
Ved lanseringen av de nye rabattavtalene kan det virke som myndighetene ikke har vært på banen. For dette skjer forhåpentligvis ikke med myndighetenes velsignelse, men heller fordi avtalene har gått under radaren deres. Uansett er det en urimelig praksis som bør opphøre.
Det er vanskelig å finne rett straff for å si fra seg en fremtidig fordel. Men måten dette løses på i dag er ikke en god løsning. Her må enten bransjen selv eller myndighetene rydde opp.
