Norske bedrifter betaler årlig flere titalls millioner i unødvendige bruddgebyr til mobiloperatørene. De går også glipp av flere hundre millioner i besparelser ettersom de er låst inne i lange og dyre kontrakter.
Når man leser kontraktene som norske bedrifter, store som små, har inngått med sine teleoperatører kan man faktisk lure på om de vet hva de har signert på. Kontraktene har betingelser som Telenor, Telia og de andre neppe hadde akseptert selv. Vi vil påstå at norske bedrifter blir lurt til å betale flere titalls millioner i unødvendige bruddgebyr hvert år. Og kanskje enda verre, de går glipp av mange hundre millioner i besparelser ved at de er innlåst i unødvendig lange kontrakter.
Hvorfor godtar norske bedrifter bindingstid og bruddgebyr egentlig? Det er nemlig få gode grunner til at en kunde bør binde seg. Den eneste årsaken kan være hvis operatøren har hatt konkrete kostnader i forbindelse med for eksempel utkjøp av binding hos en annen operatør eller subsidiering av en mobiltelefon. Men man bør aldri godta bruddgebyr som overgår kostnaden som operatøren har hatt.
Det er også mange feller i slike kontrakter. En av de største operatørene i Norge krever blant annet å få penger de har brukt til utkjøp tilbakebetalt hvis man bryter avtalen. Og det på toppen av et allerede høyt bruddgebyr. Med andre ord krever de inn dobbelt bruddgebyr fra sine kunder, uansett årsak til bruddet. Vet kundene det?
Mange kunder blir også fortalt at de må binde seg for å få rabatt. Hos Telenor og Telia har mange kunder derfor bundet seg i 24 måneder mot en rabatt på 50,- pr måned. Det er totalt 1 200,- i rabatt i avtaleperioden. Hvis kunden bryter avtalen kommer det et bruddgebyr på 3 000,-, altså mer enn dobbelt så mye som kundens totale rabatt. Og bruddgebyret er like stort siste dag (dag 730) som første dag i avtaleperioden. Dette virker jo helt irrasjonelt. Hvis kunden får en fair rabatt så vil jo ikke han eller hun bytte operatør uansett. En rabatt har heller ingen kostnad knyttet til seg som operatøren må forsvare ved at kunden binder seg for en gitt periode.
Årsaken til at operatørene ønsker å binde kundene i lange kontrakter er todelt. For det første har operatørene ofte kostnader knyttet til for eksempel provisjon til selgeren eller agenten som har solgt kontrakten for de. Denne kostnaden ønsker operatøren en garanti for at de får igjen. Men operatørens kostnader knyttet til et salg er jo i utgangspunktet ikke kundens problem, og det er ikke logisk at kundene må betale for selgerens lønn gjennom å binde seg.
Den andre grunnen er at operatøren er redd for å miste kunden. Og da bør kunden tenke seg nøye om. Hvis operatøren har gode produkter, konkurransedyktige priser og god kundeservice er det vel ingen grunn til å frykte kundeflukt? Det er selskaper som ikke er konkurransedyktige som er mest redd for å miste kunder, og dermed ønsker å binde de opp. Har kundene tenkt på det?
Det er mange årsaker til at bedrifter ikke bør binde seg til en operatør. For det første så skjer det så mye i markedet at det lønner seg å kunne velge de som til enhver tid har beste produktene og prisene. For det andre må operatøren jobbe litt hardere for å gjøre kundene fornøyd hvis de ikke har binding, blant annet med å ha den beste servicen. For det tredje er det sjelden at bindingen opphører etter forespeilede 24 måneder. Kontraktene er nemlig så finurlige, og selgerne så utspekulerte, at man faktisk aldri kommer ut av de uten å betale en eller annen form for bruddgebyr. Også etter at den opprinnelige avtaletiden er gått ut.
Og til slutt – man får oftest best pris hvis man ikke har binding. For å ta en lignelse mot idretten – en utøver uten kontrakt får bedre betingelser enn en som må kjøpes for store beløp. Samme gjelder selvsagt også for mobilkunder.
Ofte blir kundene fortalt av selgeren (ja han som skal ha provisjon) at “sånn er det bare” og “alle kjøper ut binding uansett”. Til det har vi to kommentarer
1. det er ikke sant at alle dekker hele bruddgebyret. Det er tvert imot ganske sjelden.
2. og hvorfor har man binding hvis alle allikevel kjøper ut bindingen? Kan man da ikke bare kutte ut den evige runddansen med bytte av penger?
I privatmarkedet har myndighetene regulert hva en operatør får lov til å kreve av en kunde. Ettersom det hele tiden skjer store endringer i markedet kan man blant annet ikke binde en kunde i mer enn ett år. Det er heller ikke lov å kreve større bruddgebyr enn hva kunden har mottatt som fordel, dvs. en rabatt på 1 200,- kan maks gi 1 200,- i bruddgebyr. Det er videre krav om at bruddgebyret skal reduseres gjennom året. Dessverre er det ingen myndigheter som ivaretar interessene til bedriftskundene.
Hvorfor norske bedrifter godtar kontrakter med bindingstider og bruddgebyr forstår vi altså ikke. Og det verste av alt – de behøver jo ikke godta det heller. Det er nemlig muligheter til å komme seg unna dette enten med forhandlinger eller gjennom valg av riktig operatør. Selv Snekker Andersen kan, og bør, stå opp mot mektige Telenor og Telia.
Her må det skjerpings til hos både kunder og operatører.
